Renault 4, ja. Kjempeflott doning. Prøvde oss på en ekspedisjon med matt blå R4 1984-modell Tromsø – Murmansk i februar midt på 1990-tallet. Da vi kom opp i Skibotndalen og kvikksølvet krøyp ned under -25, frøys forgasseren. Full stopp. Heldigvis var det varme nok i motorrommet når bilen stod stille, så den tinte opp etter ei stund. Fram med papplate foran radiatoren, men lenger opp i dalen ble det -28 og full stopp igjen. Etter en ny, nølende start turte vi ikke mer og snudde nesen ned dalen igjen. Hjemmefest best.
Det skal understrekes at bortsett fra frøsen forgasser var R4'en riktig god til å ta seg fram på vinterføre.
Bilens eier pendlet en del mellom Nord-Norge og de franske alpene. Rekorden for turen Tromsø – Chambery (via Sverige og før "Broen" kom) var 53 timer og 20 minutter. Strekninga ble tilbakelagt non-stop med to sjåfører på skift (én sov på baksetet mens den andre kjørte). Toppfarta var dessuten nedsatt til maks 90 km/h, ellers kokte kjølevannet. En prestasjon det står respekt av, fullt sammenlignbar med diverse bedrifter i 24-timersløp, spør du meg.
Til å være satt sammen av såpass få deler, er det overraskende mange tekniske kuriosa med Renault 4. Det stopper ikke ved paraplygiret. Det er for eksempel forskjell i hjulavstanden mellom høyre og venstre side. (det samme gjelder forøvrig R16)
Men i tillegg til stor låve-garasje, variert bilsamling og mytji pæng vil jeg føre opp én ting til på drømmelista: egen mekaniker! Man skal jo helst ha litt tid til å kjøre vidunderne også.
